Putins rike venner: The Panama Papers

Ryktene om Russlands presidents hemmelige formue har eksistert i en årrekke. Nå er det ting som tyder på at presidentens innerste sirkel har tilgang til hundrevis av millioner euro, og at en stor del av disse pengene er gjemt bort i utlandet.

Pengesporene fører oss til en cellist, en gruppe nære venner, et hemmelig bryllup og et nettverk av offshore selskaper. Dette er Panama Papers-skandalen – russisk stil!

Musikeren Sergei Roldugin

Den russiske musikeren Sergei Roldugin er et aldri så lite mysterium. Cellistens biografi er imponerende; etter å ha gått i skole i konservatoriet i Leningrad spilte han førstecello i St. Petersburg Mariinski Teater og opptrådte i mange land, inkludert Tyskland. Han har mottatt mange priser, og i dag er han leder for en eliteskole i St. Petersburg som underviser russiske solister.

Ved første øyekast kan livet hans virke normalt og vellykket nok, men det ville ikke se spesielt spennende ut hvis det ikke hadde vært for de eksklusive konsertene han får holde i veldig interessante menneskers hjem. I et intervju med New York Times avslørte Roldugin at han hadde holdt en konsert i hjemmet til ingen ringere enn Vladimir Putin. Det virker som at Putin og cellisten er nære venner, og faktisk: kanskje er Roldugin Putins aller beste venn?

Selv om cellisten ikke skulle være linket til Russlands president er informasjonen om Roldugin som dukket opp i Panama Papers utrolig. Roldugin sa en gang at han ikke var noe særlig til forretningsmann, men allikevel dukker han opp i dokumentene som eier av en rekke selskaper. Dokumentene inneholder en kopi av hans pass og en rekke av dokumentene synes å bære cellistens signatur.

Dataene i dokumentene viser også at millioner av amerikanske dollar tilsynelatende har flommet gjennom Roldugins skall-selskaper, og disse selskapene befinner seg i sentrum av et nettverk bestående av mange offshore selskaper. I følge Panama Papers har selskapene i dette nettverket eierandeler i aksjer i noen av Russlands største selskaper. Lån til en verdi av flere hundre millioner gikk gjennom disse, og selskapene ser ut til å ha blitt brukt til tvilsomme forretningstransaksjoner. Dataene viser også at 2 milliarder dollar har blitt flyttet via dette komplekse nettverket av offshore selskaper kun i løpet av noen få år.

Artisten, statslederen og de skjulte pengene: historien bak disse elementene er kanskje noe av det mest slående som har blitt funnet i de 2,6 terrabytene med data som har blitt lekket fra advokatfirmaet Mossack Fonseca – kontoret som har opprettet disse selskapene. Tanken om at Putin skjuler en hemmelig formue har vært gjenstand for spekulasjoner i noen år nå, og Panama Papers-avsløringene gjør det nå mulig å spore pengene tettere til Putin enn hva man noen gang tidligere har kunnet gjort.

Fotografiet

Familiebildet fra 1985 viser en dåp i kirken i St. Petersburg, men den gang het byen Leningrad og Mikhail Gorbatsjov var president i daværende Sovjetunionen. Roldugin bærer en svart dress og et stripete slips, og han poserer for kameraet sammen med to kvinner og en mann som holder et barn. Denne mannen, som ser nokså barsk ut og med et mistenkelig blikk, er ingen andre enn Vladimir Putin. På denne tiden var han en nokså ukjent KGB-offiser, og bildet ble tatt i dåpen til hans første datter, Maria.

Musikeren Roldugin er gudfaren hennes. Med andre ord en nær venn av familien Putin, og de to mennene har kjent hverandre i nærmere 40 år. I følge Newsweek er han kanskje også Putins ‘beste venn’.

Den mystiske cellisten er verken oligark eller politiker, men allikevel er han i sentrum av en utrolig historie som er skjult i Panama Papers – de interne dokumentene fra Mossack Fonseca som har opprettet mengder av offshore selskaper. Dokumentene viser at store formuer har gått gjennom et nettverk av hemmelige selskaper og at disse skjulte pengene ikke bare har kommet Putins innerste sirkel til gode, men også Putins familie. Det er for eksempel ting som tyder på at deler av disse pengene ble brukt til å kjøpe et skisted hvor det overdådige bryllupet til hans andre datter, Katerina, ble feiret i 2013.

Putins innerste sirkel

Historien startet i 1985. Kort tid etter datteren Marias dåp ble Vladimir Putin sendt til Dresden i Øst-Tyskland som agent for KGB. Hans andre datter, Katerina, ble født i byen. Det var ikke før Sovjetunionens fall at Putin returnerte til St. Petersburg. I følge vestlige forfattere skal Putin ha vært knust over det nye Russlands apati i forhold til all makten de hadde tapt i verden. Det var i St. Petersburg Putins reise mot makten begynte. KGB-agenten begynte som assistent for borgermesteren i byen, før han rykket opp som viseborgermester. Til slutt ble han lederen av FSB, den føderale sikkerhetstjenesten, og til slutt statsminister i landet. I 2000 ble Putin Russlands president, og 16 år senere har han mer makt enn noensinne.

I januar i år beskrev Adam Szubin, i et intervju med BBC, Putin som korrupt. Szubin er lederen for etterforskning av finansiering av terrorisme, og jobber for finansdepartementet i USA. Lignende beskyldninger som dette har kommet frem helt siden Putin begynte sin klatring mot makten. I Putins tid som viseborgermester i St. Petersburg tidlig på 90-tallet beskyldte byens styrende råd ham for å ha gitt eksportlisenser til venner og familie, og at disse ikke hadde overholdt sin del av avtalen. Da han grunnla et selskap for en oligark-venn sies det at det skal ha brutt ut voldelige slagsmål mellom kriminelle gjenger. Disse kampene skal visstnok ha vært så intense at Putin sendte sine døtre til Tyskland for å ivareta sikkerheten deres.

Senere etterforsket myndighetene i Tyskland og Lichtenstein flere ansatte i et eiendomsfirma hvor Putin satt i et rådgivende styre inntil år 2000. I følge den tyske avisen Der Spigel rapporterte man i 2003 at de tyske etterforskerne mistenkte at fortjeneste fra utpressing, menneskehandel og bilsmugling hadde blitt overført til utenlandske kontoer, stiftelser og skall-selskaper. Når omfanget av den påståtte businessen ble kjent var Putin allerede blitt innsatt som president. Den siste tyske etterforskningen av saken ble avsluttet i 2009 på grunn av foreldelse.

Den personlige rikdommen til en liten gruppe uviktige mennesker vokste samtidig som Putin klatret mot makten i den russiske politikken. Blant dem var venner han tjenestegjorde sammen med i KGB, politiske venner fra tiden ved borgermesterens kontor i St. Petersburg og fjerne slektninger. Spesielt stor ble rikdommen til de syv mennene Putin hadde opprettet selskapet Osero med i 1996, hvis opprinnelige mål var å bygge feriehjem i utkanten av Sankt Petersburg. På den tiden delte mennene en bankkonto, og denne perioden skapte utvilsomt et sterkt bånd mellom dem. I dag er de fleste medlemmene av Osero milliardærer og utgjør den mektigste klikken i Russland.

Putins Russland har blitt beskrevet som et ekstremt eksempel på ‘kompis-kapitalisme’ og landet karakteriseres som et kleptokrati – altså et styre av tyver. Ord som neoføydalt har også blitt brukt, med Putin på toppen og hans venner bak seg, hvor alle har blitt rikere på statens bekostning under hans lange regjeringstid. Folket i Russland er helt på bunnen av denne pyramiden, og i 2014 karakteriserte den amerikanske politiske forskeren Karen Dawisha Russland som en mafiastat.

Panama Papers ser ut til å støtte disse beskrivelsene av Russland, og dokumentene inneholder informasjon om skall-selskaper til mange menn som har klatret mot makteliten sammen med Putin. Milliarden Gennadij Timtjenko ble for eksempel en av verdens største forhandlere av råmaterialer i takt med Putins klatring mot toppen. Timtjenko finansierer judoklubben Yaware-Neva hvor Putin er ærespresident. Klubben ble grunnlagt av Arkady Rotenberg, og denne mannen og hans bror Boris er også nære venner av Putin. Disse to tok reisen fra å eie et par små affærer i St. Petersburg til å skape et bygning- og industriimperium verdt milliarder av kroner. Også disse to dukker opp i Panama Papers i forbindelse med flere offshore selskaper på de Britiske Jomfruøyer og på Kypros. Andre skall-selskaper har også blitt linket til Putins tidligere KGB-kollegaer, og dette gjelder også hans pressesekretærs kone, en av hans søskenbarn og flere oligarker som står ham nær. Samtidig har Russlands president offentlig kritisert offshore selskaper som ‘upatriotiske’ ved flere anledninger siden 2011.

Verdiene

Det har vært utallige spekulasjoner om Putins personlige formue helt fra da han entret politikken i St. Petersburg. I 2014 vise offentlige opplysninger at Putins årlige inntekt på den tiden var på rett under 143.000 euro, eller rundt regnet 1,4 millioner kroner.

Journalister, historikere og økonomer som har undersøkt Putins verdier er stort sett enige om at han vil være multimilliardær når han forlater kontorene sine. Den eneste uenigheten ligger i om hans totale formue er på 40, 70 eller 200 millioner dollar. Han har sågar blitt betegnet som den største oligarken i Russland av amerikaneren Bill Browder, som var leder av Hermitage Capital Management – et investeringsfond som lenge var sett på som den største utenlandske investoren i Russland.

Denne påstanden har blitt behørig undersøkt, og blant annet har undersøkelser gjennomført av British Bureau of Investigative Journalism vist at Putin har blitt fotografert med klokker til en verdi på over 200.000 euro. Andre anti-korrupsjonsaktivister har til og med snakket om verdier på klokker til over 600.000 euro. På offisielle tilstelninger har presidenten blitt sett bærende på en Patek Philippe Perpetual Calendar, en klokke som alene koster rundt 60.000 euro. Det er ikke klart om klokkene tilhører presidenten, om Kreml har gjort dem tilgjengelig for ham eller om han har lånt dem.

Antakelsene om hvordan Putins rikdom er ‘komponert’ er som følger: Putin eier aksjer i de største russiske selskapene gjennom mellommenn, og med jevne mellomrom overfører oligarker og statsbanker penger til såkalte svarte fond/kontoer. For en tid siden ble det rapportert at en eiendom ble bygget i nærheten av Sotsji ved Svartehavet. Eiendommen, som nå refereres til som ‘Putins Palass’, er en pretensiøs bygning med italiensk-inspirert arkitektur, og skal ha blitt finansiert av Nikolai Schamalov – en av Putins syv venner fra Osero-selskapet.

Inntil nå har Kreml benektet at det er Putin som eier eiendommen, men da miljøaktivister forsøkte å få tilgang til eiendommen hevdet de at de ble stoppet av offiserer av FSO, som er regjeringens sikkerhetsstyrker.

Palasset er nevnt i en rapport fra 2012 av de russiske aktivistene Leonid Martynjuk og Boris Nemtsov – sistnevnte var en opposisjonspolitiker som ble myrdet i 2015. Rapporten gikk under navnet ‘Livet som galeislave’, og er en referanse til en påstand som Putins en gang kom med hvor han sa at han jobbet som en galeislave. Uansett, rapporten til de to aktivistene konkluderte med at Putin levde et liv i luksus. Den hevdet også at han eier dusinvis av villaer, fly og skip, og i følge forfatterene skal toalettene på ett av flyene etter sigende koste omtrent halvparten av det Putin offisielt tjener i løpet av et år.

Og så har man Olympia: referert til som ‘diamanten i Kremls flåte’, og som er en yacht som er belagt med eksklusiv mahogny på dekket. Skipet har også et boblebad og et bad i marmor. I følge medierapporter var yachten en gave og en lojalitetsgest fra en gruppe oligarker som har forbindelser til Roman Abramovitsj – eieren av fotballklubben Chelsea. Abramovitsj har benektet dette hardnakket, men den russiske avisen Novaya Gazeta har rapportert at sikkerhetsstyrkene i FSO vokter Olympia.

Vladimir Putin aviser rapportene om sin rikdom på jevnlig basis som tåpelig sladder. Han valgte å ikke svare på en detaljert forespørsel fra Süddeutsche Zeitung og International Consortium of Journalists (ICIJ) om å kommentere Panama Papers. Når det er sagt: like etter at forespørselen var sendt snakket Putins talsperson, Dmitrij Peskov, med russiske journalister, og slo fast at Kreml hadde mottatt en ‘avhørs-aktig’ forespørsel. Dette var i følge Peskov en del av et informasjonsangrep på den russiske presidenten og hans familie. Beskyldninger ville bli gjort om offshore selskaper, og dette var selskaper som Putin aldri hadde hatt noen personlig befatning med. Peskov mistenkte at ikke bare journalister sto bak dette ‘angrepet’, men også at representanter med spesielle interesser og andre organisasjoner var involvert. Hvis fabrikkerte fakta ble publisert kunne han ikke utelukke injurierende søksmål og rettssaker.

Reaksjoner som dette er en av grunnene til at russiske medier unngår temaet. Russiske journalister er meget vel klar over at det å skrive om Putins penger kan gi dem alvorlig trøbbel, med utrivelige overraskelser som for eksempel alt fra revidert skatt til innbrudd. Luke Harding, en journalist fra The Guardian, som også har jobbet med denne historien i Panama Papers, bruker sin utvisning fra Russland i 2011 som en bekreftelse på dette.

Hvis Putin har tilegnet seg en slik ufattelig rikdom vil det ikke stå i hans navn. Offisielt tilhører pengene mennesker som står utenfor rampelyset, altså lite iøynefallende mellommenn som nyter presidentens uforbeholdne tillit. Cellisten Roldugin passer godt til denne profilen. Finanseksperter og etterforskere har observert dette mønsteret hos viktige politikere i lang tid, og i Panama Papers dukker Putins navn aldri opp i sammenheng med selskapene.

Cellisten

I følge en rekke bøker så møttes Putin og Roldugin en gang på midten eller slutten av 1970-tallet. I en bok med intervjuer som ble publisert i 2000 fastslo Roldugin at Putin var som en bror for ham. De to tilbragte mange kvelder på gatene i St. Petersburg hvor de sang og kom i slagsmål med andre unge mennesker. Roldugin skal også ha introdusert Putin til Luydmilla, som senere skulle bli hans kone men som han nå er skilt fra. Vennskapet mellom de to mennene virker å ha vart helt frem til i dag, og Roldugin ser ut til å være den eneste som har tillatelse til å snakke om den russiske presidentens privatliv. Ikke bare avslørte han Putins ryggproblemer i et intervju, selv om presidenten liker å fremstille seg som en viril eventyrer, men han har også gått så langt som å avsløre at Putin har blitt bestefar. Inntil nå har ikke dette blitt offisielt bekreftet.

Hvis noen nyter Putins tillit så virker dette å være Roldugin, men er denne tilliten så stor at han kan skjule en potensiell formue bak musikerens navn?

Så nylig som i september 2014 fortalte Roldugin i et intervju med New York Times at han absolutt ikke var noen forretningsmann og at han ikke ‘hadde millioner’. Den siste påstanden ser i hvert fall ut til å være usann i følge Panama Papers.

I følge dataene i Panama Papers åpnet Roldugin i mai 2014 en konto i Gazprombank i Sveits på vegne av et av sine offshore selskap. Banken krevde at et dokument måtte fylles ut slik at man fikk en indikasjon på hvor mye penger den nye klienten eide. Svaret var mer en 10 millioner sveitsiske franc, i tillegg til en årlig inntekt på mer enn en million franc – for det meste som et resultat av utbytter, renter og lån.

Et par spørsmål som går på arbeid mot hvitvasking var også en del av skjemaene, og der ble det stilt spørsmål om Roldugin hadde forbindelser til noen VIPer eller politisk eksponerte personer. Banker er nå tvunget til å stille disse spørsmålene som en del av en standard prosedyre, og årsaken til dette er at erfaringene fra de siste tiårene har vist at korrupte politikere sjelden har sensitive bankkontoer i sitt egen navn, men heller i navnet til betrodde familiemedlemmer og venner. Roldugin returnerte skjemaet etter å ha krysset av i to ‘nei’-bokser for disse spørsmålene. Mannen som er en av Putins aller beste venner, og som er gudfaren til den russiske presidentens førstefødte datter, hevdet altså at han ikke hadde noen forbindelser til politisk eksponerte personer.

Nettverket

Flere Panama Papers-dokumenter viser at Mossack Fonseca, det mye omtalte advokatfirmaet som står i sentrum av skandalen, hadde listet opp Sergei Roldugin som eier eller med-eier i følgende tre skall-selskaper:

– Sonnette Overseas Inc., grunnlagt på de Britiske Jomfruøyer i 2007
– International Media Overseas S.A., registrert i Panama in 2008;
– Raytar Limited, et selskap satt opp på de Britiske Jomfruøyer i 2012

Avisen The Guardian ba om en tilbakemelding angående dette, men Mossac Fonseca sa at de ikke var klar over at Roldugin eide Sonnette Overseas og International Media Overseas.

Papirene avslører ikke mye om Raytar Limited, men i dokumentene som ble lekket til Süddeutsche Zeitung er det en god del data om International Media Overseas og Sonnette Overseas. Disse inkluderer dusinvis av e-poster og kontrakter, dokumenter om aksjetransaksjoner og forskjellige dokumenter som ser ut til å ha Roldugins signatur.

For å ta et eksempel så inneholder dataene et dokument fra mai 2008 som fritar Roldugin for ansvar for selskapet Sonnette Overseas, samt et dokument som gir to kvinnelige ansatte i Mossac Fonseca fullmakter i selskapet fra 2011. Man fant til og med en kopi av musikerens pass som hadde blitt utstedt i St. Petersburg den 5. november 2002.

For kort tid siden kontaktet russiske journalister, som har jobbet med Panama Papers, Roldugin etter en konsert i Moskva og ba om en kommentar. Han svarte da at han hadde vært involvert i slike forretninger før Perestrojka, men at han såvidt husket dette. Han ba deretter journalistene om å sende ham spørsmålene skriftlig. Hvis hans utsagn var sant ville det innebære at aktivitetene hans hadde funnet sted før 1986, men selskapene som det nå var snakk om i Panama Papers var opprettet mer enn 20 år senere. Roldugin har ikke svart på noen av spørsmålene som ble sendt til ham.

I følge Panama Papers har selskapene International Media Overseas og Sonnette Overseas tette bånd til to andre skall-selskaper som er registrert på de Britiske Jomfruøyer, nemlig Sandalwood Continental Ltd. og Sunbarn Limited. I en periode hadde Roldugins Sonette Overseas og Sunbarn Limited den samme eieren, nemlig en forretningsmann fra St. Petersburg. I Panama Papers avsløres det også at eieren av Sandalwood Continenter ble gitt en fullmakt som kunne gi eieren fullmakt til å gjøre forretninger og signere papirer på Roldugins vegne. Også denne mannen var en forretningsmann fra St. Petersburg, og dokumentene indikerer at han jobbet for politimyndighetene frem til 2003.

Disse fire selskapene refereres nå til som Roldugins nettverk.

I følge dokumentene i Panama Papers ble utbytte fra et annet skall-selskap visstnok overført til Gazprombank-kontoen som tilhøre Roldugins selskap International Media Overseas. Det sistnevnte selskapet har aksjer i et stort russisk medieselskap som heter Video International. Når kontoen ble opprettet satte eieren inn et beløp på 5,6 millioner euro, samt at mer skulle komme siden. Video International har nektet å kommentere. Selskapet ble opprettet på 90-tallet av Mikhail Lesin, og han var medierådgiveren til Putin fra 2004 til 2009. Han er også oppført som eier av et skall-selskap som fremkommer i Panama Papers, og dette ble opprettet på de Britiske Jomfruøyer. Den 5. november ble Lesin funnet død på et hotellrom i Washington.

De lekkede dataene viser også at selskapene i nettverket handlet i opsjoner for andre selskaper. Disse, i sin tur, eier aksjer i det russiske selskapet Avtovaz, som tilvirker Lada, og Kamaz, som lager lastebiler og stridsvogner. I følge dokumentene gjorde en kompleks selskapsstruktur sitt til at Roldugins selskap Sonette Overseas hadde innvirkning på viktige avgjørelser i Kamaz uten å eie noen aksjer i selskapet. Kamaz er en nærmest uerstattelig del av det russiske militærets arsenal, og selskapets lastebiler ble ofte brukt i den ukraninske krigen. Faktisk var det lastebilene fra Kamaz som fraktet påståtte medisinske hjelpemidler til Krimhalvøyen når denne ble annektert. Lastebilene fra Kamaz har også blitt sett i Syria hvor russiske bakkestyrker har støttet diktatoren Bashar al-Assad.

Journalister og analytikere som er kritiske til Putin hevder at presidenten jevnlig mottar aksjer i de største russiske selskapene. Den kontroversielle politiske analytikeren Stanislav Belkovsky hevdet at Putin kontrollerte 37 prosent av olje- og gasselskapet Surgutneftegaz og 4,5 prosent av Gazprom, men disse tallene har ikke blitt bekreftet.

Leonid Bershidsky, redaktør i den russiske økonomiavisen Vedomosti, skrev i en spalte for Bloomberg at Putin har hele nasjonen rundt lillefingeren sin. Den nevnte Russland-eksperten Karen Dawisha har argumentert for at Putin enkelt og greit tar det han vil ha.

‘Putins bank’

Med et mulig unntak av Raytar Limited avslører Panama Papers at alle selskapene i Roldugin-nettverket ble håndtert av ansatte i Bank Rossyia i St. Petersburg. Amerikanske eksperter anser dette til å være ‘Putins bank’ – den finansielle institusjonen som ivaretar presidentens innerste sirkel. Av denne årsaken opprettet USA sanksjoner mot banken i 2014 som et resultat av annekteringen av Krimhalvøya.

Flere av Putins nærmeste partnere eier eller har eid aksjer i banken. Yury Kovalchuk og Nikolai Shamalov, to av de som var med på å grunnlegge Osero, eier tydeligvis nesten halvparten av aksjene i Bank Rossiya. Inntil nylig hadde også Roldugin en aksjepost på mer enn tre prosent i den samme banken. Da dette ble offentliggjort i 2010 fikk det ingen oppmerksomhet. Dokumentene viser også for første gang at et selskap i Roldugins nettverk, Sandalwood, også eide aksjer i banken over en viss periode. Banken anses også å være et knutepunkt for store aksjeposter. For eksempel var banken majoritetseier i det nest største forsikringsselskapet i Russland, Sogaz, som i sin tur kontrollerer Gazprom Media Group. Blant flere andre, eier sistnevnte selskap tv-kanalene NTW og TNT, samt radiokanalen Echo of Moscow.

Når banken ble rammet av sanksjonene reagerte Putin tvert og beordret den russiske sentralbanken å støtte Bank Rossiya – før han deretter demonstrativt åpnet en konto i banken selv.

Süddeutsche Zeitungs undersøkelser, som har vart i flere måneder, avslører at to ansatte i Bank Rossiya har spilt en viktig rolle. I enkelte tilfeller hadde de godkjennelse til å signere dokumenter for Roldugins selskap International Media Overseas. I følge en intern e-post var dette visstnok fordi Roldugin ikke alltid kunne nås – noe som ikke er spesielt overraskende for en musiker som ofte er på turne. Med start i 2014 sendte de ansatte i Bank Rossiya noen e-poster som omhandlet Roldugins nettverk av selskaper fra falske adresser. Dette har de muligens gjort for å skjule at de jobbet for et selskap som var utsatt for sanksjoner. E-poster fra Roldugin ble ikke funnet i materialet.

Det er på denne måten Bank Rossiya har makt over selskapene i Roldugins nettverk. Imidlertid er det sannsynlig at alle avgjørelser gjøres andre steder, og kanskje til og med i Kreml. Da Süddeutsche Zeitung publisere denne saken hadde ikke banken gitt noen kommentar.

Advokatfirmaet

Ansatte i Bank Rossiya bruker et sveitsisk advokatfirma for å kontakte Mossack Fonseca. Til og med Bank Rossiya innser at en russisk bank med et tvilsomt rykte i utlandet neppe er en god partner for internasjonale forretningsaktiviteter. Alle forretningsmessige transaksjoner ville i et slikt tilfelle sannsynligvis komme under lupen og blitt undersøkt nøye. Det sveitsiske advokatfirmaet, med hovedkvarter rett i nærheten av Paradeplatz i Zürich, hvor også mange storbanker har tilholdssted, virker uten tvil mindre mistenkelig. Det virker faktisk som en ideell partner: det er velkjent nok til å bli tatt på alvor på den globale arenaen, men samtidig lite nok til å unngå å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Advokatfirmaet er kjent i byens banknæring som firmaet som ivaretar rike russere. Ikke bare er disse klientene rike, de har også mye makt. Dokumenter fra en tidligere lekkasje viste at Alexei Golubovich, en oligark og tidligere topp i oljeselskapet Yukos, gjorde forretninger med dette advokatfirmaet.

En av advokatfirmaets eiere/partnere, har ikke kommet med svar på forespørselen om å komme med en kommentar, og reiser tydeligvis til Russland med jevne mellomrom. Det sies at han liker å fortelle historier om når han jakter villsvin og at han tar med seg dyr vodka hjem til Sveits. Det sies også at han er spesielt stolt av sine gode kontakter i Moskva. Internt skal han ha hevdet å ha tette bånd til den russiske sikkerhetstjenesten, og fremhevet at disse båndene går helt opp til Putin.

Triksene

Hensikten med Roldugins nettverk virker å dreie seg om mer enn bare det å eie aksjer. Målet, synes det, er å bruke offshore selskaper for å sette til side enorme pengebeløp. For å ro dette i land må de klare å tilby grunner for disse transaksjonene. I følge
Panama Papers brukes det flere triks for å komme i mål med dette.

Triks 1: Såkalt ‘backdating’ av aksjehandler

I et eksempel fra dokumentene fra Mossack Fonseca kunne men se at en ansatt fra Bank Rossiya ba direktørene i advokatfirmaet om å signere på et antall aksjetransaksjoner den 5. juni 2011. Dette er en vanlig prosedyre for offshore selskaper, men i dette tilfellet var datoen på de påståtte transaksjonene datert fem måneder tilbake, nemlig til januar 2011. Trikset ser ut til å fungere slik: de involverte selskapene ser etter datoer hvor salget og det påfølgende gjenkjøpet ville ha generert avkastning som en følge av aksjens verdifall. I følge dokumentene ble aksjene aldri faktisk handlet, men i dokumentene ser det ut som at man fikk en avkastning.

Dette mønstret kommer til syne en rekke ganger i dataene, og det er to selskaper som profiterer på dette trikset. I løpet av tre år tjente Sandalwood og International Media Overseas flere millioner dollar. Undersøkelser gjennomført av Süddeutsche Zeitung viser at ansatte i Bank Rossiya dro i trådene i bakgrunnen, men banken har naturligvis avstått fra å kommentere.

Triks 2: Falske skader

Ett av offshore selskapene i nettverket blir enige om en aksjetransaksjon med et annet selskap som naturligvis også er med på spillet. Trikset her er at det sistnevnte selskapet ‘ikke lykkes’ med å gjøre aksjene tilgjengelige, og dermed på betale ‘skadeerstatning’. Et eksempel fra Panama Papers viser at et skall-selskap i Belize gjorde en slik utbetaling til Sandalwood på vanvittige 800.000 dollar. En referanse som ‘skade’ gir banken en klar grunn til å gjennomføre utbetaling uten at det er noe mistenkelig med den. Uten denne grunnen vil en bank som er involvert i en slik transaksjon også virke mistenkelig. Bank Rossiya kommenterte heller ikke dette.

Triks 3: Falske konsulenthonorar

I følge data fra Mossack Fonseca mottok to skall-selskaper i 2009 og 2010 i Roldugins nettverk totalt 30 millioner dollar i ‘konsulenthonorar’. 15 milioner kom fra et offshoreselskap kalt Jabiru Consultants og de øvrige 15 millionene kom fra et offshorselskap kalt Pearl Kite. Disse to selskapene mottok, hevdes det, konsulenthjelp angående ‘investeringsmuligheter i Russland’ fra et skall-selskap som tydeligvis ikke hadde noen ansatte. Hvitvaskingseksperter kjenner til begrepet konsulenthonorar som et begrep som egentlig bare betyr en enkel måte å flytte penger på. Roldugin-nettverket har nektet å svare.

Triks 4: Høye renter på små lån

Roldugins selskap International Media Overseas avsluttet en spesielt lukrativ avtale i februar 2011, da det mottok alle rettighetene til et lån på 200 millioner amerikanske dollar for den nette sum av 1 dollar. I følge kontrakten som ble funnet i dokumentene genererte rentekostnadene en sum på 21.917 dollar per dag – noe som betyr en total sum på 8 millioner dollar i året.

Mark Pieth, som er en sveitsisk ekspert på hvitvasking, analyserte kontrakten og anser dette som et kjent mønster. Han sa også at en gruppe mennesker nær den russiske telekommunikasjonsministeren er sterkt mistenkt for å ha hvitvasket hundrevis av millioner av dollar med slike låneavtaler. Også ministeren var en venn av familien Putin. Roldugin svarte ikke på spørsmålene han fikk om dette.

Triks 5: Lån som aldri ble tilbakebetalt

Det mest spektakulære trikset er sannsynligvis når en bank tilbyr et skall-selskap et ekstrem generøs kreditt. En kreditt som dette er sammenlignbar med en kredittkortgrense, som innebærer at brukeren lett kan ta ut penger til kredittgrensen er nådd. I tilfellet med Sandalwood var store pengesummer involvert. Dokumentene viser at selskapet mellom 2009 til 2012 fikk kreditt til en verdi av 800 millioner dollar. I følge dataene ble i hvert fall deler av disse pengene tatt ut. Pengene kom bestandig var RCD (Russian Commercial Bank) i Kypros, og banken var da 100% subsidiert av VTB Bank, som i sin tur i det store og hele tilhører den russiske stat og som skal ha tilknytninger til den russiske sikkerhetstjenesten. Panama Papers sier ingenting om hvor disse pengene fra RCB kom fra, og etter å ha blitt kontaktet fastslo de at de ikke ville kommentere sine kunder eller transaksjoner.

En anonymisert ‘insider’ fortalte til The Guardian at Putin og hans innerste sirkel brukte RCB som et slags personlig kredittkort i hvert fall det første tiåret av 2000-tallet, noe banken har nektet for. Kilden sier at uansett når noen av Putins få utvalgte eller deres koner trengte penger til en shoppetur, leie en yacht eller hva som helst annet, så gjorde RCB pengene tilgjengelig umiddelbart – og ingen spørsmål ble stilt.

Dette er dog ikke det eneste merkelige som dokumentene avslører i forhold til lån. Dokumentene antyder også at selskaper i Roldugins nettverk mottok lån med uvanlige betingelser. I noen tilfeller var lånene i praksis rentefri, mens det i andre tilfeller ikke var noen klare bevis på tilbakebetaling. Noen lån ble også gitt uten tilbud om sikkerhet. Eksperter ser sterke indikasjoner på at disse transaksjonene sannsynligvis var mer gaver enn lån.

Summen penger som RCB gjorde tilgjengelig for sine kunder gikk ikke ubemerket hen hos Mossack Fonseca. I slutten av desember 2009 skrev en av de ansatte advokatene i selskapet en mail til partnerne i Mossack Fonseca, altså Jürgen Mossack, Ramon Fonseca og Christoph Zollinger. Der stod det skrevet om en avtale hvor humbug-direktørene i Mossack Fonseca skulle underskrive en del dokumenter. RCN i Kypros skulle gi Sandalwood en kreditt på 103 millioner kroner, øyensynlig uten noen form for sikkerhet slik det fremkom av låneavtalen.

Jürgen Moosack svarte i en e-post som ble funnet i Panama Papers: ‘Pengene’, skrev ham, ‘kan synes å ha en tvilsom opprinnelse og et like tvilsomt mål.’ Allikevel lot advokatfirmaet direktørene signere papirene, men først etter å ha sikret seg mot å bli holdt ansvarlig for å unngå en potensiell økonomisk skade på selskapet. Selskapet har i ettertid uttalt at de ‘stolte på en lokal tilbyder i et regulert europeisk territorium’.

Det skjulte systemet

Tvilsom kreditt, tilbakeskriving av datoer i aksjehandler, falske konsulenthonorar og falske skadeutbetalinger ser alle ut til å være en del av et skjult system – et system som tydeligvis har blitt skapt for å skjule enorme pengesummer i offshore selskaper. Tidlig i 2013 gikk Sergei Ignatyev offentlig ut, som sjef i den russiske sentralbanken på den tiden, og erklærte at 50 milliarder dollar – nesten 2,5% av landets inntekter – hadde blitt flyttet ut av landet i 2012. Selv om han hevdet at flesteparten av pengene hadde blitt tatt av en enkelt gruppe mennesker, nevnte han allikevel ingen navn.

Hvitvaskingseksperter som den tyske storavisen har diskutert Roldugin-nettverket med, er sikre på at de som har fraktet slike summer penger ut av Russland enten ikke er redd for å dø eller er beskyttet av landets mektigste personer. Det er høyst usannsynlig at den russiske regjeringen ikke visste noe om disse transaksjonene. I Russland er det en etat som kalles Rosfin-monotoring som er ansvarlig for å avdekke hvitvaskingsoperasjoner og andre mistenkelige transaksjoner. I kontrast til sine like i Vest-Europa minner organisasjonen mer om et hemmelig sikkerhetstjeneste enn en vanlig politienhet. Etterforskerne i denne enheten skal visstnok ha muligheter til å lese e-poster, avlytte telefoner og få tilgang til alles bankinformasjon.

Hvitvaskingsekspertene konkluderer derfor med at hvis ikke disse etterforskerne har klart å hindre milliarder av dollar i å forlate landet så er det ikke fordi de ikke er klar over situasjonen, men heller at de heller har valgt å overse det med hensikt.

I følge Panama Papers har også pengene til de russiske oligarkene også tatt veien gjennom nettverket av selskaper som angår Roldugin. Bare i 2013 skal flere skall-selskaper som kan linkes til brødrene Boris og Arkady Rotenberg ha innvilget lån til en verdi av 200 millioner doller til et offshore selskap i Roldugins nettverk. Dokumentene viser ikke om disse lånene noengang ble betalt tilbake. Kort tid før lånene ble innvilget vant Arkady Rotenbergs selskap anbudet for den store oljelinjen sør i landet, og kontrakten er verdt milliarder. Prosjektet ble utsatt på grunn av krisen i Ukraina. Rotenberg har ikke svart på forespørsler.

Det hemmelige bryllupet

Å sammenligne spor fra Panama-dataene med øvrige rapporterte hendelser gir en verdifull innsikt. Et eksempel på dette stammer fra februar 2013: et fantastisk bryllup ble feiret på skistedet Igora, omtrent en time nord for St. Petersburg. Det var ikke før i slutten av 2015 at Reuters meldte fra om hendelsen, men selv ikke i dag har Kreml bekreftet at det noen gang skjedde. I følge rapporten kom bruden og brudgommen til bryllupet i en vogn trukket av hvite hester. Gjester hadde ikke lov til å ta bilder og alle mobiltelefoner måtte leveres inn. ‘Det var vakter på hvert hjørne og ingen kunne komme seg i nærheten av festen’, har en ansatt på skistedet fortalt en journalist fra Reuters. Når man kom innenfor det sikrede området kunne gjestene nyte en kopi av en russisk landsby med skuespillere, folk som danset, kunstløp og et lasershow. Gjestene fikk også skjerf med et broderi på, ‘K&K’ – bokstavene i fornavnene til brud og brudgom. Katerina, som i Katerina Tikhonova, som skal være navnet Putins yngste datter går under, ettersom hun i følge mediene har tatt bestemorens etternavn. Den andre K’en står for Kirill Shamalov. Brudgommen er sønnen til Niklai Schamalov, altså Putins venn fra Osero-samarbeidet, som det påstås skal ha finansiert Putins Palass.

Nitten år etter at samarbeidet deres ble grunnlagt er nå Schamalov og Putin, som også er deleiere av Bank Rossiya, familie. Reuters rapporterte at Putins nye svigersønn, Kirill, skal ha fått aksjeposter verd milliarder av kroner med hjelp fra hans families innerste sirkel av venner bryllupsgave. Heller ikke Kirill har svart på forespørselen han har fått tilsend.

Årevis av planlegging gikk med til det hemmelige bryllupet, og for eksempel ble skistedet kjøpt med tanke på bryllupet. I følge registrene var kjøperen et russisk selskap ved navn Ozon LLC. Dette selskapet tilhørte delvis et mystisk kypriotisk offshore selskap. Via et annet ‘mellommann’-selskap eies 25% av aksjene i Ozon av Yuri Kovalchuk og hans sønn. Kovalchuk er en gammel venn av familien Putin, og de amerikanske myndighetene kaller ham for Putins kasserer. Han er definitivt et medlem av Osero-samarbeidet. Hans advokat sier at klienten ikke ønsker å kommentere slike saker.

I følge Mossack Fonseca-dokumentene mottok Ozon, som da eide skistedet, i 2009 et lån på 5 millioner dollar fra Sandalwood – et av selskapene i Roldugins nettverk. Omtrent to år senere ble omtrent den samme summen overført igjen som et lån. Ozon kjøpte deretter Igora eiendommen et år før bryllupet. Sandalwood, kreditoren, ble oppløst i 2013.

Brudens far var allerede kjent med regionen, og Putin var tilstede når skistedet Igora ble grunnlagt i 2006. Det finnes en stor eiendom i direkte tilknytning til skistedet som de lokale bare referer til som presidentens villa. De sier at han ofte er der.

Dette er en historie som starter med en dåp og som ender med et bryllup – og viser en fortelling om hvordan man skaper en familiær forretning. Skistedet hvor Putins datter ble gift var delvis eid av en venn av presidenten fra tiden da Osero ble grunnlagt. Det eiende offshore-selskapet synes å ha finansiert skistedet med millioner som kom fra et annet offshore-selskap fra Roldugins nettverk. Hele transaksjonen var styrt av Bank Rossiya, som igjen tilhører venner som er i Putins innerste sirkel. Og hvis man ser nærmere på det, så ser det ut til at mellommannen for dette nettverket var Putins beste venn, deleieren av Bank Rossiya, Sergei Roldugin – gudfaren til Putins førstefødte datter.

Gode venner er en vidunderlig ting.